Jeg flytter. Beklager, men jeg er lei av ørevoks-annonsene.
Kategorier
Kategorier
Okay.
Annonser – det er greit, jeg har ingenting imot dem: jeg forstår at de er nødvendige for å kunne tilby en gratis bloggtjeneste. Skjønt at domenenavn og webhotell er ikke gratis.
Men… ØREVOKS-annonser?
Finnes det INGEN som bryr seg om folk som har denne dårlige vanen: å surfe på internettet mens de spiser?
Slik prøver de å utpresse folk brukere til å oppgradere til premiumtjeneste?
Blææææææææææææææhhh.
Nå er jeg utpresset til å gjøre noe helt annet enn det.
Kategorier
Farsdag idag.
Skulle ønske jeg hadde en far.
Han lever og er frisk.
Han trives med sin familie, voksne barn – fra kjærestens tidligere ekteskap (!) – og barnebarn.
I hans liv er jeg ikke bare unødvendig men faktisk en trussel.
Vet ikke hvorfor, men han er overbevisst over at jeg ville manipulere og lure ham i å bli sammen med min mor igjen, og så prøver han å ha så lite kontakt med meg som mulig. Han ser på meg som en utvidelse eller proxy av min mor.
Dette er meget urettferdig.
Min såkalte mor er den verste sadist jeg har sett i mitt hele liv. Jeg ikke ble til en slik raring uten grunn. Hvorfor ville jeg være ivrig etter å hjelpe henne med å få ektemannen sin tilbake?
Jeg ville ha ingenting annet enn en søndagspappa. Senere, jeg ville bare ha omtrent like mye kontakt med ham som man pleier å ha med tidligere kolleger (f.eks.). Brevveksling og sporadiske telefonsamtaler. Er det altfor mye å be om? Ja, sannsynligvis altfor mye, for drittbastarden fra det første ekteskapet.
Naboene og vennene hans vet ikke at jeg eksisterer. Dette fikk jeg vite ved å høre på den følgende kommentar: «Naboene sikkert lurer på hvem du er».
Når jeg var veldig syk – han visste ingenting om min tilstand, men han anklaget meg for å være selvmedlidende når jeg ringte ham. Jeg bare prøvde å snakke med ham. Noen dager senere, fikk jeg et brev av ham – han gav en detaljert beskrivelse om at jeg er et dårlig menneske. (Vi hadde ikke snakket med hverandre for omtrent 3 år siden. Ja, nå forstår jeg det: man er ikke engang nødt til å snakke med meg for å se – i dybder – hvordan slem jeg er.)
Noen år senere, kontaktet han meg.
Jeg fremdeles vet ikke hvorfor han gjorde det: å tulle med meg for noen måneder, bare for å forsvinne igjen. Og når jeg kontaktet ham, hans eneste samtaleemne var å gjøre narr av veg*anisme, på en arrogant, ignorant og krenkende måte (hadde han gjort det samme på et moderert debattforum, ville admin’ene gi ham permanent ban, p.g.a. mangelfull debattkultur).
Endelig, jeg svarte «unnskyld, men jeg vil gjerne ikke ha en samtale på denne måten». Jeg blokkerte hans addresse, uansett hvordan smertelig det var å gjøre sånn.
Jeg vil ikke lyve. Det plager meg.
Jeg skammer meg over den hele historien.
Det er farsdag idag.
Kategorier
For å være helt ærlig…
…jeg føler meg litt upassende her på Bloggnorge, og har flere grunner til å føle sånn.
Den ene av disse er: begrenset tilgang til instillinger. Ingen tilgang til stilarkene, ingen mulighet til å installere nye temaer (jeg antar at man må ha en premium konto til å kunne gjøre det)… og den eneste muligheten til å skaffe seg en webstatistikk er gjennom Google Analytics.
Jeg liker ikke å bli behandlet som en… bruker.
Den andre er at de fleste som er aktive her ser ut til å ha «normale» liv. Lykkemammablogg, strikkeblogg, pengeblogg, matblogg… Tror ikke at mine tanker og stil er passende her.
Kanskje jeg har bare bestemt meg til å bli en outsider? Nei, jeg hadde aldri ønsket å være den som ikke er passende. Jeg ikke ba om å være «raringen» – uansett hvor jeg var eller er. Det bare skjedde.
Vet ikke hva som jeg skal gjøre.
Kategorier
Jeg må innrømme…
…at jeg liker dårlige vitser.
Jeg mener: vitser som er dårlige nok til å bli vurdert som smertelig gode. (Ikke obskønne eller diskriminerende vitser, mener jeg. Bare forferdelige.)
Min aktuelle favoritt: en fyr møter opp på kontoret og sier at han vil bytte navn.
Saksbehandleren spør ham: «greit, hva heter De?»
«Jens Likflue.»
«Å ja, jeg kan absolutt forstå at De vil gjerne hete noe annet. Hva tenkte De å bytte navnet til?»
«Josef Likflue.»
Smertelig nok?
Kategorier
Høstlig stemning. Høstlige nyanser.
Det er sannsynligvis ingen som ville betrakte meg som fotokunstner.
Jeg prøver å ta bilder, med mer eller mindre suksess. Ingenting å skryte med: det er miljøet og naturen som gjør jobben. Smartphone’en eller såpeholderen (dette er det uformelle navnet til små og relativt billige digitale kameraer) er lettvint å bruke. Det er naturen som gjør opplevelsen så spesiell.
Kategorier
Accept – The Undertaker :DDDDD
Det traff min humoristiske sans.
Musikken er kjempegodt – gitaristen Wolf Hoffmann er på topplisten min – og videoen er målrettet stereotypisk. Litt morbid – man kan se alle de kjente «meget nekro» klisjéene her – men absolutt ikke obskøn!
Er man en metalfanatisk darxoul med en sunn porsjon med selvironi, får man en god latter – i tillegg til å bli fascinert av musikken!
Latskap, eller hva?
Eller så har jeg ingenting interessant å skrive om.
Det eneste som jeg kunne nevne er min erfaring om at man – som regel – betaler for merkenavnet og ikke for produktets kvalitet.
Jeg har opplevd det mange ganger: man kjøper den dyrere typen, bare fordi merkenavnet er velkjent og fordi emballasjen er veldesignert – mens produktet er egentlig ikke så kjempegodt som forventet. Kjedelig nok, ikke sant?
For en uhelbredelig og notorisk darksoul som meg – og som insisterer på å ha farget svart hår -, det gjør en forskjell. Den dyre L’Oréal hårfargen faktisk brente mitt hår mens fargen ikke ble så vakker og varig; mens de billige, no-name hårfargene – som man kan kjøpe på utlandet – virket bare fantastisk.
I dag, hadde jeg en svært lignende opplevelse.
I tillegg til å være avhengig av hårfarging, er jeg en forferdelig addikt av pulverkaffe.
Og jeg har nettopp fant ut at den billige First Price pulverkaffe’en – som er nesten pinlig å kjøpe – er egentlig ganske bra! Selv om den ikke kommer i gullfargede poser som Nescafé Extra Gold eller hvaffornoe, den smaker godt nok. (Okay, jeg drar nå og drikker min fjerde kopp… jeg sagde, at jeg var afhengig {og liger den danske skrivemåden, men dette er off topic her.})
For et spennende liv. Kan dere se nå hvordan interressante opplevelser jeg har i hverdagen?
Kategorier
«Det var bare et spøk!»
Jeg synes at dette er en tåpelig unnskyldning.
Jeg har erfart det flere ganger: folk som ser ut til å ha en fattig fantasi, svake empatiske evner og ikke akkurat høy intelligens – pleier å komme med grove kommentarer eller direkte fornærmelser – og sier at «det var bare et spøk!»
Hahaha.
:((((((((((((
Jeg undrer på hvorfor jeg ikke ler meg ihjel. Det er sikkert fordi jeg er så dum og har en så dårlig sans for humor at jeg ikke forstår at å bli krenket er egentlig MORSOMT.
Kan jeg kalle deg en ekkel drittsekk, da?
Om jeg sier «det var bare et spøk», må du se hvordan humoristisk det er. Ha en god latter, fordi det var et spøk.
:((((((((((((
(Så rart at disse selvoppnevnte spøkefuglene kan være så sårbare. Det er ganske lettvint å fornærme dem. Kanskje jeg burde si «det var bare et spøk», for å teste deres sans for humor? Jeg lurer på om de ville reagere med en hjertelig latter om jeg informerte dem om at «det var bare et spøk».)
Jeg elsker humoristiske – virkelig humoristiske – ting.
P.G. Wodehouse, Gerald Durrell, Jaroslav Hašek (Den tapre soldat Švejk… bare prøv å lese den og å la være å skrike altfor høyt), Terry Pratchett sine romaner om Skiveverdenen, Douglas Adams, Blackadder, Wulffmorgenthaler, Red Warszawa… disse har alltid vært mine favoritter.
Men jeg kan ikke le når andre folk fornærmer meg og synes at det er så morsomt.
Jeg prøver å være forsiktig med spøker, nettopp fordi jeg forstår at ting som virker artig for meg er ikke nødvendigvis morsomt for andre folk. Kanskje det treffer et eller annet følsomt punkt hos dem.
(Ja, jeg vet at «det var bare en vits!»-atferd er en vanlig manifestasjon av verbal aggresjon eller psykisk vold.)
Jeg egentlig elsker slike rolige og fredelige lørdagskvelder. Det føles veldig bra å sitte i den halvmørke leiligheten og å kose meg med en kopp varm té – bare at jeg vet ikke hvordan man skriver et spennende blogginnlegg om det.
«Å, jeg kjempetrives, jeg gjør praktisk talt ingenting ved øyeblikket» – høres det ikke litt dumt ut?…
Ehh, jeg prøver å skrive noe i «Ego trip», ihvertfall. Jeg kan garantere at det skal bli akkurat like spennende som dette innlegget, hehe.
