Skulle ønske jeg hadde en far.
Han lever og er frisk.
Han trives med sin familie, voksne barn – fra kjærestens tidligere ekteskap (!) – og barnebarn.
I hans liv er jeg ikke bare unødvendig men faktisk en trussel.
Vet ikke hvorfor, men han er overbevisst over at jeg ville manipulere og lure ham i å bli sammen med min mor igjen, og så prøver han å ha så lite kontakt med meg som mulig. Han ser på meg som en utvidelse eller proxy av min mor.
Dette er meget urettferdig.
Min såkalte mor er den verste sadist jeg har sett i mitt hele liv. Jeg ikke ble til en slik raring uten grunn. Hvorfor ville jeg være ivrig etter å hjelpe henne med å få ektemannen sin tilbake?
Jeg ville ha ingenting annet enn en søndagspappa. Senere, jeg ville bare ha omtrent like mye kontakt med ham som man pleier å ha med tidligere kolleger (f.eks.). Brevveksling og sporadiske telefonsamtaler. Er det altfor mye å be om? Ja, sannsynligvis altfor mye, for drittbastarden fra det første ekteskapet.
Naboene og vennene hans vet ikke at jeg eksisterer. Dette fikk jeg vite ved å høre på den følgende kommentar: «Naboene sikkert lurer på hvem du er».
Når jeg var veldig syk – han visste ingenting om min tilstand, men han anklaget meg for å være selvmedlidende når jeg ringte ham. Jeg bare prøvde å snakke med ham. Noen dager senere, fikk jeg et brev av ham – han gav en detaljert beskrivelse om at jeg er et dårlig menneske. (Vi hadde ikke snakket med hverandre for omtrent 3 år siden. Ja, nå forstår jeg det: man er ikke engang nødt til å snakke med meg for å se – i dybder – hvordan slem jeg er.)
Noen år senere, kontaktet han meg.
Jeg fremdeles vet ikke hvorfor han gjorde det: å tulle med meg for noen måneder, bare for å forsvinne igjen. Og når jeg kontaktet ham, hans eneste samtaleemne var å gjøre narr av veg*anisme, på en arrogant, ignorant og krenkende måte (hadde han gjort det samme på et moderert debattforum, ville admin’ene gi ham permanent ban, p.g.a. mangelfull debattkultur).
Endelig, jeg svarte «unnskyld, men jeg vil gjerne ikke ha en samtale på denne måten». Jeg blokkerte hans addresse, uansett hvordan smertelig det var å gjøre sånn.
Jeg vil ikke lyve. Det plager meg.
Jeg skammer meg over den hele historien.
Det er farsdag idag.
