Det er sannsynligvis ingen som ville betrakte meg som fotokunstner.
Jeg prøver å ta bilder, med mer eller mindre suksess. Ingenting å skryte med: det er miljøet og naturen som gjør jobben. Smartphone’en eller såpeholderen (dette er det uformelle navnet til små og relativt billige digitale kameraer) er lettvint å bruke. Det er naturen som gjør opplevelsen så spesiell.
Det traff min humoristiske sans.
Musikken er kjempegodt – gitaristen Wolf Hoffmann er på topplisten min – og videoen er målrettet stereotypisk. Litt morbid – man kan se alle de kjente «meget nekro» klisjéene her – men absolutt ikke obskøn!
Er man en metalfanatisk darxoul med en sunn porsjon med selvironi, får man en god latter – i tillegg til å bli fascinert av musikken!
Latskap, eller hva?
Eller så har jeg ingenting interessant å skrive om.
Det eneste som jeg kunne nevne er min erfaring om at man – som regel – betaler for merkenavnet og ikke for produktets kvalitet.
Jeg har opplevd det mange ganger: man kjøper den dyrere typen, bare fordi merkenavnet er velkjent og fordi emballasjen er veldesignert – mens produktet er egentlig ikke så kjempegodt som forventet. Kjedelig nok, ikke sant?
For en uhelbredelig og notorisk darksoul som meg – og som insisterer på å ha farget svart hår -, det gjør en forskjell. Den dyre L’Oréal hårfargen faktisk brente mitt hår mens fargen ikke ble så vakker og varig; mens de billige, no-name hårfargene – som man kan kjøpe på utlandet – virket bare fantastisk.
I dag, hadde jeg en svært lignende opplevelse.
I tillegg til å være avhengig av hårfarging, er jeg en forferdelig addikt av pulverkaffe.
Og jeg har nettopp fant ut at den billige First Price pulverkaffe’en – som er nesten pinlig å kjøpe – er egentlig ganske bra! Selv om den ikke kommer i gullfargede poser som Nescafé Extra Gold eller hvaffornoe, den smaker godt nok. (Okay, jeg drar nå og drikker min fjerde kopp… jeg sagde, at jeg var afhengig {og liger den danske skrivemåden, men dette er off topic her.})
For et spennende liv. Kan dere se nå hvordan interressante opplevelser jeg har i hverdagen?
Jeg synes at dette er en tåpelig unnskyldning.
Jeg har erfart det flere ganger: folk som ser ut til å ha en fattig fantasi, svake empatiske evner og ikke akkurat høy intelligens – pleier å komme med grove kommentarer eller direkte fornærmelser – og sier at «det var bare et spøk!»
Hahaha.
:((((((((((((
Jeg undrer på hvorfor jeg ikke ler meg ihjel. Det er sikkert fordi jeg er så dum og har en så dårlig sans for humor at jeg ikke forstår at å bli krenket er egentlig MORSOMT.
Kan jeg kalle deg en ekkel drittsekk, da?
Om jeg sier «det var bare et spøk», må du se hvordan humoristisk det er. Ha en god latter, fordi det var et spøk.
:((((((((((((
(Så rart at disse selvoppnevnte spøkefuglene kan være så sårbare. Det er ganske lettvint å fornærme dem. Kanskje jeg burde si «det var bare et spøk», for å teste deres sans for humor? Jeg lurer på om de ville reagere med en hjertelig latter om jeg informerte dem om at «det var bare et spøk».)
Jeg elsker humoristiske – virkelig humoristiske – ting.
P.G. Wodehouse, Gerald Durrell, Jaroslav Hašek (Den tapre soldat Švejk… bare prøv å lese den og å la være å skrike altfor høyt), Terry Pratchett sine romaner om Skiveverdenen, Douglas Adams, Blackadder, Wulffmorgenthaler, Red Warszawa… disse har alltid vært mine favoritter.
Men jeg kan ikke le når andre folk fornærmer meg og synes at det er så morsomt.
Jeg prøver å være forsiktig med spøker, nettopp fordi jeg forstår at ting som virker artig for meg er ikke nødvendigvis morsomt for andre folk. Kanskje det treffer et eller annet følsomt punkt hos dem.
(Ja, jeg vet at «det var bare en vits!»-atferd er en vanlig manifestasjon av verbal aggresjon eller psykisk vold.)
Jeg egentlig elsker slike rolige og fredelige lørdagskvelder. Det føles veldig bra å sitte i den halvmørke leiligheten og å kose meg med en kopp varm té – bare at jeg vet ikke hvordan man skriver et spennende blogginnlegg om det.
«Å, jeg kjempetrives, jeg gjør praktisk talt ingenting ved øyeblikket» – høres det ikke litt dumt ut?…
Ehh, jeg prøver å skrive noe i «Ego trip», ihvertfall. Jeg kan garantere at det skal bli akkurat like spennende som dette innlegget, hehe.
Endelig, jeg klarte å registrere meg her hos bloggnorge.com. (Mitt forrige forsøk mislyktes, fordi systemet betraktet min 1337.no addresse som spam – men yahoo.com ble vurdert som bra nok.)
Det kan hende at jeg skal være litt av en outsider her – blant de rosabloggene og lykkemamma-bloggene -, men jeg vil gjerne gjøre meg synlig. De sier at det hjelper når man sliter med selvmordstanker.
