Kategori: min mening

…jeg føler meg litt upassende her på Bloggnorge, og har flere grunner til å føle sånn.

Den ene av disse er: begrenset tilgang til instillinger. Ingen tilgang til stilarkene, ingen mulighet til å installere nye temaer (jeg antar at man må ha en premium konto til å kunne gjøre det)… og den eneste muligheten til å skaffe seg en webstatistikk er gjennom Google Analytics.
Jeg liker ikke å bli behandlet som en… bruker.

Den andre er at de fleste som er aktive her ser ut til å ha «normale» liv. Lykkemammablogg, strikkeblogg, pengeblogg, matblogg… Tror ikke at mine tanker og stil er passende her.

Kanskje jeg har bare bestemt meg til å bli en outsider? Nei, jeg hadde aldri ønsket å være den som ikke er passende. Jeg ikke ba om å være «raringen» – uansett hvor jeg var eller er. Det bare skjedde.

Vet ikke hva som jeg skal gjøre.

Jeg synes at dette er en tåpelig unnskyldning.

Jeg har erfart det flere ganger: folk som ser ut til å ha en fattig fantasi, svake empatiske evner og ikke akkurat høy intelligens – pleier å komme med grove kommentarer eller direkte fornærmelser – og sier at «det var bare et spøk!»

Hahaha.

:((((((((((((

Jeg undrer på hvorfor jeg ikke ler meg ihjel. Det er sikkert fordi jeg er så dum og har en så dårlig sans for humor at jeg ikke forstår at å bli krenket er egentlig MORSOMT.

Kan jeg kalle deg en ekkel drittsekk, da?
Om jeg sier «det var bare et spøk», må du se hvordan humoristisk det er. Ha en god latter, fordi det var et spøk.

:((((((((((((

(Så rart at disse selvoppnevnte spøkefuglene kan være så sårbare. Det er ganske lettvint å fornærme dem. Kanskje jeg burde si «det var bare et spøk», for å teste deres sans for humor? Jeg lurer på om de ville reagere med en hjertelig latter om jeg informerte dem om at «det var bare et spøk».)

Jeg elsker humoristiske – virkelig humoristiske – ting.
P.G. Wodehouse, Gerald Durrell, Jaroslav Hašek (Den tapre soldat Švejk… bare prøv å lese den og å la være å skrike altfor høyt), Terry Pratchett sine romaner om Skiveverdenen, Douglas Adams, Blackadder, Wulffmorgenthaler, Red Warszawa… disse har alltid vært mine favoritter.

Men jeg kan ikke le når andre folk fornærmer meg og synes at det er så morsomt.

Jeg prøver å være forsiktig med spøker, nettopp fordi jeg forstår at ting som virker artig for meg er ikke nødvendigvis morsomt for andre folk. Kanskje det treffer et eller annet følsomt punkt hos dem.

(Ja, jeg vet at «det var bare en vits!»-atferd er en vanlig manifestasjon av verbal aggresjon eller psykisk vold.)