Jeg synes at dette er en tåpelig unnskyldning.
Jeg har erfart det flere ganger: folk som ser ut til å ha en fattig fantasi, svake empatiske evner og ikke akkurat høy intelligens – pleier å komme med grove kommentarer eller direkte fornærmelser – og sier at «det var bare et spøk!»
Hahaha.
:((((((((((((
Jeg undrer på hvorfor jeg ikke ler meg ihjel. Det er sikkert fordi jeg er så dum og har en så dårlig sans for humor at jeg ikke forstår at å bli krenket er egentlig MORSOMT.
Kan jeg kalle deg en ekkel drittsekk, da?
Om jeg sier «det var bare et spøk», må du se hvordan humoristisk det er. Ha en god latter, fordi det var et spøk.
:((((((((((((
(Så rart at disse selvoppnevnte spøkefuglene kan være så sårbare. Det er ganske lettvint å fornærme dem. Kanskje jeg burde si «det var bare et spøk», for å teste deres sans for humor? Jeg lurer på om de ville reagere med en hjertelig latter om jeg informerte dem om at «det var bare et spøk».)
Jeg elsker humoristiske – virkelig humoristiske – ting.
P.G. Wodehouse, Gerald Durrell, Jaroslav Hašek (Den tapre soldat Švejk… bare prøv å lese den og å la være å skrike altfor høyt), Terry Pratchett sine romaner om Skiveverdenen, Douglas Adams, Blackadder, Wulffmorgenthaler, Red Warszawa… disse har alltid vært mine favoritter.
Men jeg kan ikke le når andre folk fornærmer meg og synes at det er så morsomt.
Jeg prøver å være forsiktig med spøker, nettopp fordi jeg forstår at ting som virker artig for meg er ikke nødvendigvis morsomt for andre folk. Kanskje det treffer et eller annet følsomt punkt hos dem.
(Ja, jeg vet at «det var bare en vits!»-atferd er en vanlig manifestasjon av verbal aggresjon eller psykisk vold.)
